Grønne jenter og forbruk

Grønn jente Siri K. Bellika har skrevet i Dagsavisen om innvendingene mot etisk forbruk og "grønnvasking av forbruk". For det første er problemet mengden vi kjøper og kaster, ikke bare hva vi kjøper. For det andre er etiske produkter også en del av det frie markedet og markedsfører på lik linje med alle merker og produsenter: du må ha mer av ...... for å være sunn/pen/ansvarlig/grønn/trendy/ha et godt liv. 

Bellika peker på at det viktigste spørsmålet hvert enkelt menneske må stille seg selv er "trenger jeg egentlig dette?" og fokusere på varens kretsløp: hvor den kommer fra, hva jeg skal med den og hvor den ender opp.

Problemet med at ansvaret legges på hvert enkelt menneske med kjøpekraft er at ingen valg oppstår i et sosialt vakuum. Har man blitt prentet inn fra barndommen via reklame og samfunnsnormer at man trenger mange og nye klær for å være stilig, at bare kjøtt er ordentlig mat, at det er billigere å kjøpe nytt enn å fikse, at årlige ferieturer med fly er det vanlige osv., skal det vanskelig gjøres å fristille seg fra normene om hva man som (middelklasse)menneske i Norge egentlig "trenger". 

Dette er selvfølgelig luksusproblemer ikke alle lag av befolkningen kan ofre tankekapasitet, tatt i betraktning at andelen fattige barn i Norge øker. Samtidig har vi en stor middelklasse i Norge med relativt sterk kjøpekraft. Som eksempel på utviklingen brukte vi 25% av lønnen vår på mat i 1976, sammenliknet med 11%(!) nå. 

Vi har for mye penger å bruke på ødsling, mens kapitalismen har stadig økende forbruk som premiss.

Det skal mange mennesker til før seigt- eller antiforbruk påvirker sysselsettingen og økonomien i Norge. Derfor anbefaler jeg skruppelløst å stille samme spørsmål som Grønne jenter oppfordrer til: Trenger jeg egentlig dette? I tillegg kan jeg anbefale 

1: å vite hvor mye man egentlig eier, 

2: å ta seg tid til å oppsøke etiske initiativer når et materielt behov oppstår, 

3: et tankeeksperiment: gang prisen til varen med ti. Blir den like nødvendig å anskaffe seg?