Bok: No impact man

I ferien har jeg lest "No impact man" av Colin Beavan, en historiker i førtiåra som bor med sin shoppeglade finansjournalist av ei kone, deres toårige jente og hund på Manhattan. Colin får et lyspæreøyeblikk etter å ha lest FN-rapporter om klima, og bestemmer seg for at selv han, en ubetydelig maur i et innfløkt samfunnssystem, kan gjøre noe med saken og leve et liv mer i tråd med egne verdier. I ett år skal han og familien ikke produsere miljøavtrykk, nada, niks, ingenting. 

"No impact"-prosjektet viser seg å bli vanskelig i storbyen NYC, siden det betyr ingen transport, ingen heis, ingen emballasje, ingen shopping, ingen mat som er transportert mer enn 400 km (aka. ingen kaffe) og ingen elektrisitet. Hvilket i praksis betyr at de må bruke kluter som dopapir, ha med tøyposer på butikken, tråkke på skitne klær i badekaret for å vaske dem, bruke et slags nigeriansk potte-i-potte-kjøleskap, og sykle og gå i trapper overalt. Noe funker bedre enn andre ting, uten å avsløre for mye...

Boka er underholdende, reflekterende, fengende og tidvis eksistensielt filosoferende. Colin er på ingen måte en naiv livsstilsaktivist, men diskuterer stadig med seg selv om selvoppofrelsen han og familien holder på med egentlig er verdt en døyt i den store sammenhengen - når det som virkelig monner i miljøspørsmålet er overgang til nye energikilder, transport og selskapers produksjonsmåte. Han konkluderer med at å være asket, altså å ikke tillate seg noen verdslig nytelse, ikke må være målet, men at livet med mindre for det meste bare har positive konsekvenser, og at et tidligere fokus på effektivitet i hverdagen deres bare har ført til mer tid til å se på TV. 

Prosjektet "No impact man" er jo spesielt, og ikke noe alle mennesker burde eller kan gjennomføre. Allikevel setter boka livsførselen i vesten i perspektiv, og mannen bak er ikke så virkelighetsfjern at det han driver på med er helt hippiehumbug og antiframskritt. Jeg er nysgjerrig på hvilke vaner han har opprettholdt.

Det er også utgitt en dokumentar om prosjektet, men boka anbefales for en mer grundig fortelling og mer humor. Helst les boka først, og så se filmen!

Ut av kaos oppstår ny orden

Har vært på flyttefot. For et slit, men verdt det til slutt. Bloggingen får vente litt mens vi sager i hyller. (Loftsleilighet med skråtak krever kreative løsninger.) 

Siden jeg allikevel skriver, vil jeg benytte sjansen til å be dere om å støtte Leger uten grensers arbeid i Gaza. Håpløst, David og Goliat kjemper imot hverandre (Goliat mot sivile mer enn mot David, for å dra analogien altfor langt) - og skeiv mediedekning (som vanlig).

Uka i bilder

Reading my tea leaves, en blogg jeg liker, kjører en serie med "My week in objects". Jeg tenkte kalle serien her "Uka i bilder". Fordi jeg har tidenes dårligste hukommelse trenger jeg bilder for å huske hva jeg har gjort/opplevd. Nå og i hvert fall for mitt framtidig demente jeg. Her kommer uke 28 (og litt uke 27), preget av mye blå himmel og sky-bilder:


[Chilensk salat på kolonihagemiddag]



[Spontandro på konsert med Phosphorescent, nydelig vokal]



[Favorittlinskjorte]



[Ingierstrand, dødsvarmt på tross av mørke skyer]



[Har sydd igjen sommerens hull i klærne]



[Skogstur til Øyungen etter jobb]



[Fellesbilde gone wrong i bakgårdsbursdag]


[Stupere i sommersol på Tjuvholmen]

Grønne jenter og forbruk

Grønn jente Siri K. Bellika har skrevet i Dagsavisen om innvendingene mot etisk forbruk og "grønnvasking av forbruk". For det første er problemet mengden vi kjøper og kaster, ikke bare hva vi kjøper. For det andre er etiske produkter også en del av det frie markedet og markedsfører på lik linje med alle merker og produsenter: du må ha mer av ...... for å være sunn/pen/ansvarlig/grønn/trendy/ha et godt liv. 

Bellika peker på at det viktigste spørsmålet hvert enkelt menneske må stille seg selv er "trenger jeg egentlig dette?" og fokusere på varens kretsløp: hvor den kommer fra, hva jeg skal med den og hvor den ender opp.

Problemet med at ansvaret legges på hvert enkelt menneske med kjøpekraft er at ingen valg oppstår i et sosialt vakuum. Har man blitt prentet inn fra barndommen via reklame og samfunnsnormer at man trenger mange og nye klær for å være stilig, at bare kjøtt er ordentlig mat, at det er billigere å kjøpe nytt enn å fikse, at årlige ferieturer med fly er det vanlige osv., skal det vanskelig gjøres å fristille seg fra normene om hva man som (middelklasse)menneske i Norge egentlig "trenger". 

Dette er selvfølgelig luksusproblemer ikke alle lag av befolkningen kan ofre tankekapasitet, tatt i betraktning at andelen fattige barn i Norge øker. Samtidig har vi en stor middelklasse i Norge med relativt sterk kjøpekraft. Som eksempel på utviklingen brukte vi 25% av lønnen vår på mat i 1976, sammenliknet med 11%(!) nå. 

Vi har for mye penger å bruke på ødsling, mens kapitalismen har stadig økende forbruk som premiss.

Det skal mange mennesker til før seigt- eller antiforbruk påvirker sysselsettingen og økonomien i Norge. Derfor anbefaler jeg skruppelløst å stille samme spørsmål som Grønne jenter oppfordrer til: Trenger jeg egentlig dette? I tillegg kan jeg anbefale 

1: å vite hvor mye man egentlig eier, 

2: å ta seg tid til å oppsøke etiske initiativer når et materielt behov oppstår, 

3: et tankeeksperiment: gang prisen til varen med ti. Blir den like nødvendig å anskaffe seg? 

Norske minimalisme-/forbruksblogger?

Bilde fra Vaux Vintage.

I noen år har jeg fulgt med på ymse blogger om minimalisme og å leve enkelt, alle på engelsk:

The Minimalists, Be more with less, The Nife en l'air, This kind choice, Empty emptor, Into mind og Zen habits, blant andre.

En del handler om minimalisme som livsstil (ikke som kunstretning), mens andre handler om klesindustrien. Grunnen til at jeg har likt klesbloggene er fordi jeg fra tidlig av har syntes klær er gøy og kreativt, men på et tidspunkt innså jeg at jeg har vært mildt samler. Da kom disse bloggene til nytte ved at jeg begynte å skjønne at kvantitet hemmer kreativitet og at forbruk ikke burde være en fritidsaktivitet (noe som er selvsagt ifølge mange, men jeg tror allikevel horder i Norge ubevisst har forbruk som syssel, og føler de driver med noe meningsfylt når de shopper, enten det er klær, interiørting eller teknologiske duppeditter). 

Jeg begynte å stille spørsmål ved om shopping i bruktsjapper egentlig kunne sies å være særlig mye bedre enn i kjedebutikker når endemålet er det samme: et bulende klesskap fullt av halvfine ting brukt for sjelden. Jeg har nemlig ikke vært forbruker av verste sort, på grunn av interesse for tidligere årtiers klær heller enn polyestertopper fra Monki. Allikevel måtte jeg ta et oppgjør med både årsaken til shopping og hvordan jeg tilla materielle produkter identitetsmarkering. Kanskje det er uunngåelig for mange å shoppe identitet i tenårene, og prøve forskjellige stiler, men jeg vil hevde at dette også har sammenheng med den massive reklameindustrien, tilgjengeligheten til billige produkter og sosialt press gjennom populære fjortisblogger hvor stil = ukentlig forbruk.

Det jeg har savnet har vært norske blogger om temaet, andre enn Dead Fleurette (nå nedlagt), Lost in a spotless mind, Maja Huse (begge om personlig stil), Maja Casablancas (om kunst, personlig stil og naturlig hudpleie), og funnet denne uka: Miniflyt, som jeg ufrivillig har liknende navn som (ops!). Jeg har funnet flust av danske og svenske blogger om både økologi, lavt/etisk forbruk og å leve enkelt, mens norske blogger er det færre av. Er det jeg som ikke har lett godt nok?

Uansett har jeg også lyst til å blogge selv - ikke nødvendigvis for å bidra til å fylle et tomrom på nettet, men av personlige grunner. Å skrive, skape og ansvarliggjøre meg selv med tanke på kunnskapen jeg har og får. Men det hadde vært fint med flere trosfeller i Norge, så seigt forbruk (uten å kaste ut alt det gamle) kan bli enda mer trendy.

Trær + mennesker = sant

Er det noe jeg er skeptisk til, er det ymse new age-bevegelser. Min fordom er at overtro og østlig filosofi sauses sammen til et produkt og en livsstil som er lett å selge til søkende sjeler. Og hvorfor må alle ha dreads? Er det fordi de er trendnisser innenfor sitt sosiale sjikt eller fordi de tar avstand fra å måtte kjøpe hårbørste og sjampo?*

Da er det jo litt gøy når, av alle subkulturer, treklemmerne får støtte i vitenskapen! Å bare være i nærheten av trær og grøntarealer er visstnok bra for konsentrasjonsnivå, reaksjonstid, depresjon, stress og andre psykiske lidelser. Grunnen er visstnok diskré vibrasjoner fra trær og planter, noe som påvirker menneskers fysiologi positivt.

Flaks at jeg snart skal flytte til den fine trealleen øverst til venstre, som med bittelitt godvilje ligner på min favorittgate i Buenos Aires, Calle Honduras. Du ser meg klemme på trær i mørket i høst, fortsatt ikke komfortabel med å kategoriseres som treklemmer i dagslys.

*Har faktisk nylig sluttet å bruke sjampo selv, så er straks på vei til å bli en urte-plante-flagrende-gevant-dame som jeg har så inngrodde fordommer mot.

Jakten på menneskelig natur

Foruten mine ambisiøse mål om å ikke støtte kjipe industrier, gjennomskue reklameskapte "behov", leve med færre ting og forbruke mindre - er ett av de viktigste målene, eller interessefeltene, jakten på et liv i tråd med menneskelig natur. Mer kommersielt sagt: "Hvordan finne lykken som moderne menneske?". Åhåhå, her skal det ikke stå på høytsvevende mål. Kanskje du nettopp leste min første fail allerede, nemlig å sette uoppnåelige mål for en selv. Med tanke på all kunst og litteratur som handler om nettopp temaet menneskelig harmoni ("lykke" blir så ensidig, målet er å være harmonisk med å være forbanna, trist, bitter og deprimert også), er utsiktene for min jakt nokså overambisiøse. Men for å ty til enda flere floskler: veien er målet.

Jeg tror deler av levesettet i vesten slår ut negativt på visse naturlige eller evolusjonsdrevne egenskaper hos oss mennesker. Vi belaster hjernene våre for mye med overflatisk informasjon (ikke dermed sagt at jeg ikke støtter opplysningstiden, den trykte bok og teknologisk utvikling) og bruker kroppene våre for lite. Å være i kontakt med jord kan blant annet gjøre deg lykkeligere. Litt mer presist: en bakterie i jorda fører til serotoninaktivering, og kan hjelpe mot depresjon. Moderne medisins svar på dette er sannsynligvis å etter hvert injisere/lage tabletter med bakterievirkestoffet, men hvorfor ikke bare stikke hendene i jorda og få effekten (/placeboeffekten) først som sist? Så ett av målene for dette miniprosjektet (som egentlig er ganske stort) må altså bli å være mer i kontakt med jorda. Kan ikke skade selv om jeg ikke er deprimert.

I mellomtiden har jeg kost meg med bading i havet, prideparade med den siste mohikaner og bordtennis med tilfeldige kids. Ingen blogg uten bilder!

(venninne til høyre, hun vant!)

Shoppestopp: en trendbølge med slagsider

Det blåser en kast-ut-gi-bort-og-vær-fornøyd-med-færre-eiendeler-vind (puh) i Norge. Shoppestopp og utrenskning av garderobeskap, dameblader og Nrk er på saken. Aftenposten har fulgt opp med en miniserie om forholdene i tekstilindustrien i Kambodsja, Sweatshop - dødsbillig mote. Folk som ser serien reagerer emosjonelt på de fryktelige arbeidsforholdene, og lar seg kanskje påvirke en kort stund til å ikke shoppe i de største kleskjedene. Allikevel er det ikke en bærekraftig løsning å legge ansvaret om å handle etiske varer på forbrukerne. Til det er forbrukere omgitt av for mange valg, og pris og tilgjengelighet trumfer timeslang jakt etter en bærekraftig, etisk, fairtrade t-skjorte uten kjemikalier med kurant pris. Prinsipielt burde industrien ta ansvar, men dette viser seg å ta tid tross velmente (skinnhellige?) initiativer. I mellomtiden kan det være konstruktivt å se på eget forbruk og stille spørsmål ved hvor mye, hvor ofte man egentlig trenger nye ting av alle slag.

Problemet med kast-ut-og-minimer-eiendeler-trenden er som følger. Enkelte problemer løses ikke ved å donere bort klærne/eiendelene dine. Ting som er kommet over dørstokken i hjemmet ditt er ditt ansvar, fra kjøps- via bruks- til kastefasen. Å kvitte seg med eiendeler og donere bort saker og ting kan føles som en lettelse og være avhengighetsskapende, men det hjelper ikke samfunnet som helhet. Forbruksvarene må ende opp et sted, om dette er korpsets loppemarked (mengden loppemarkeder i Oslo hver høst/vår er betegnende for hvor opptatt folk er av å kaste og fornye), den lokale søppeldynga eller bruktmarkeder i utviklingsland. En av de negative konsekvensene av bruktsøppel fra vesten til u-land, er redusert behov for lokal produksjon, som fører til færre arbeidsplasser og tap av lokalt håndverk (Les mer på Empty emptor). 

Moralen er: bruk opp, redefiner behov og kjøp lite og fornuftig. Vi blir langvarig lykkeligere av opplevelser og relasjoner, selv om endorfinrushet ved en fin genser, pute eller gadget er besnærende. Mer om dette senere.

Mange bekker små gjør en stor å

Mange forkjempere for et miljømessig bærekraftig samfunn mener livsstilsvalg er en dråpe i havet, og at fokus på individenes livsførsel kamuflerer de virkelige politiske og ideologiske kampene. For å redde klimaet må strukturene endres på et høyere nivå enn ved folkebevegelser som fokuserer på antiforbruk og resirkulering.

Deprimerende nok er resirkulering av plast mer miljøbelastende enn miljøgunstig. "Folk sitter igjen med god samvittighet, men miljøbegrunnelsen er tynn", sier SSB-forsker Annegrete Bruvoll til Forskning.no.

Som enkeltperson er det lett å resignere og bli apatisk. Hva enn man gjør som enkeltperson virker fånyttes. Allikevel kan det virke motiverende å ta ansvar selv når gigantindustrier og lovreguleringer ikke gjør det for en. Selv om de burde. At kommersielle produkter inneholder helseskadelige kjemikalier burde ikke være lovlig, men når bunnlinja styrer for de fleste selskaper, kan man ikke stole på at systemet passer på en. Selv om Miljødirektoratet i Norge gjør en hederlig innsats på Erdetfarlig.no.

Samtidig kan man innvende at det er farlig å leve. Man puster inn eksos hver dag, og selv topptrente får kreft. Innvendingen min mot dét er at jeg har lyst til å ta kunnskapsbaserte valg mens jeg lever. Det burde ikke være overlatt til meg, som tidligere nevnt (hadde strukturene vært gode, kunne jeg brukt tiden min på andre ting enn å være kritisk til markedsførte produkter). Men nå er det en gang slik. 

Et annet argument for fokus på hverdagslige valg er at "mange bekker små lager stor elv", som jeg likte å si da jeg var liten. Om mange nok forbrukere boikotter et farlig kjemikalie (eventuelt hvis media slenger seg på), vil det skape endringer. Man har sett det med parabener og palmeolje. 

Et lite manifest i anledning første bloggpost:

- Jeg vil ikke støtte en industri som selger meg ting jeg ikke trenger, ting som attpåtil er proppet fulle av kjemikalier og fyllstoffer til blodpris.

- Jeg vil utfordre meg selv på hvilke behov som er reelle og hvilke behov som er reklameskapt.

- Med inspirasjon fra simple living-bevegelsen vil jeg leve med, og konsumere, mindre.

Dette skaper visstnok ro i sinnet, mindre søppeldynger og større frihet til å bruke tid på det som betyr noe for en. Litt som et kinderegg. (Debatten om effekten på antall arbeidsplasser i fattige land får vi ta senere.)

For å få til dette kan det være greit med et (antatt) publikum. Må man rapportere til noen, føler man seg ansvarliggjort. Derfor denne bloggen. Hei!