Fredag braket Skeive filmer løs. Jeg så åpningsfilmen Appropriate behavior.
Vi blir kjent med Shirin, ei "Brooklynite" i slutten av tjueårene med persisk familie-bakgrunn. Hun og kjæresten har nettopp gjort det slutt, i beste Annie Hall-stil hopper vi i tid fra før, til under og etter forholdet. Shirin famler etter bruddet, har hemmeligheter for familien og seg selv, og inngår i ulike seksuelle (mer eller mindre vellykkete) relasjoner. Plottet høres kanskje klisjé ut, men filmens naturlige, særegne dialog, og de underfundige karakterene hever kvaliteten nok til at jeg koser meg glugg.
Desiree Akhavan er både hovedrolleinnhaver, manusforfatter og regissør. Hun ble nærmest umiddelbart sammenliknet med Lena Dunham, forfatter av og skuespiller i Girls. I motsetning til Lena skriver Desiree fra et kulturelt minoritetsståsted, når det gjelder både kulturbakgrunn og legning. Sammenlikningen er forståelig på grunn av tidligere nevnte troverdige manus, som virker betegnende for den urbane You tube-generasjonen i NYC. "I don't want to meet my dealer smelling like sex, it can activate their rape brain."
Absolutt severdig og humreframkallende!
Sjekk trailer her:
Skeive filmer er for øvrig en filmfestival som burde besøkes av alle slags folk, bare fordi det er en festival med virkelig kvalitetsfilmer. Men det er også digg og sunt å se filmer som ikke bare handler om heterofile, eller passer inn i samfunnsnormen - spesielt som heterofil. Personlig synes jeg filmer fra en hvilken som helst minoritet sitt standpunkt er mer interessant fordi det vekker nysgjerrighet, og ofte utfordrer fordommer og ubevisste, kognitive rammer man tenker med. Og så er det fint hvordan de fleste filmer ender med erkjennelsen at vi mennesker er ganske universelle, trass i form, farge og kjønn.
Kameraet var borte på feriekoloni, jeg begynte å jobbe og legge meg tidlig.
Roskilde '08, tatt med Holga.
Enkelte ganger skulle jeg ønske jeg var litt smartere som 21-åring (som nå er seks år siden). At noen kunne fortalt meg mer om hvordan verden fungerer, og i tillegg overlesse meg med tips og triks for å takle praktiske ting og livet som sådan. Samtidig ikke. Man vil jo finne ut av ting selv, og ikke få fasiten på forhånd. Men noe a la "Kvinde, kend din kropp" (en dansk feministklassiker fra 70-tallet som jeg fikk i julegave som fjortis (FLAUT)) kunne jeg tenke meg å skrive. Bare at den ikke skulle handle om kvinnekroppen, men om kvinnesinnet, strukturer, patriarkatet og rent praktiske ting som de ville lært på husmorskolen, hadde den moderne versjonen funnes (den ville selvfølgelig hett husskolen, åpen for kvinner og menn).
Her kommer noen tips og triks i sistnevnte, praktiske kategori:
- Mobiler lader raskere i Airport-modus.
- Når du kaster frisbee, lat som om du pisker med et håndkle.
- Treig glidelås? Gnukk et stearinlys på.
- Klipp i forpakninger for å få ut rester.
- Body butter kan lages sjæl, uten å støtte multinasjonale korporasjoner som skor seg på å gjøre huden din tørr så du skal fortsette å kjøpe produktene deres.
- Lemonadeleppomade kan lages sjæl.
- Flux bedrer søvnkvaliteten, hvis man absolutt må ha laptop i senga. (Jeg er den første til å innrømme at man må det noen ganger.)
- Alle mennesker burde se minst én mensendokumentar i sitt liv.
- Kvalitet trumfer alltid kvantitet. I klesskapet, på hybelen, når det gjelder venner, alkohol, mat, litteratur, politikk og reising.
I ferien har jeg lest "No impact man" av Colin Beavan, en historiker i førtiåra som bor med sin shoppeglade finansjournalist av ei kone, deres toårige jente og hund på Manhattan. Colin får et lyspæreøyeblikk etter å ha lest FN-rapporter om klima, og bestemmer seg for at selv han, en ubetydelig maur i et innfløkt samfunnssystem, kan gjøre noe med saken og leve et liv mer i tråd med egne verdier. I ett år skal han og familien ikke produsere miljøavtrykk, nada, niks, ingenting.
"No impact"-prosjektet viser seg å bli vanskelig i storbyen NYC, siden det betyr ingen transport, ingen heis, ingen emballasje, ingen shopping, ingen mat som er transportert mer enn 400 km (aka. ingen kaffe) og ingen elektrisitet. Hvilket i praksis betyr at de må bruke kluter som dopapir, ha med tøyposer på butikken, tråkke på skitne klær i badekaret for å vaske dem, bruke et slags nigeriansk potte-i-potte-kjøleskap, og sykle og gå i trapper overalt. Noe funker bedre enn andre ting, uten å avsløre for mye...
Boka er underholdende, reflekterende, fengende og tidvis eksistensielt filosoferende. Colin er på ingen måte en naiv livsstilsaktivist, men diskuterer stadig med seg selv om selvoppofrelsen han og familien holder på med egentlig er verdt en døyt i den store sammenhengen - når det som virkelig monner i miljøspørsmålet er overgang til nye energikilder, transport og selskapers produksjonsmåte. Han konkluderer med at å være asket, altså å ikke tillate seg noen verdslig nytelse, ikke må være målet, men at livet med mindre for det meste bare har positive konsekvenser, og at et tidligere fokus på effektivitet i hverdagen deres bare har ført til mer tid til å se på TV.
Prosjektet "No impact man" er jo spesielt, og ikke noe alle mennesker burde eller kan gjennomføre. Allikevel setter boka livsførselen i vesten i perspektiv, og mannen bak er ikke så virkelighetsfjern at det han driver på med er helt hippiehumbug og antiframskritt. Jeg er nysgjerrig på hvilke vaner han har opprettholdt.
Det er også utgitt en dokumentar om prosjektet, men boka anbefales for en mer grundig fortelling og mer humor. Helst les boka først, og så se filmen!
